Mira sin nese er nok hakket vassere enn min.

Søte Mira.

I går var det tid for trening igjen. Da vi kom fikk vi tildelt ukjent oppgave. En svær teig med to savnede. + en observert ryggsekk vi kunne prøve å ta sporutgang fra.
Vi delte oss i to. Marianne og Christian tok patruljesøk og jeg og Nina tok forfølgelsesspor. Jeg begynte sporoppsøket i nærheten av der sekken var observert. Mira fant den og suste avgårde til første gjenstand. Vi byttet på å gå først ved hver gjenstand. Hundene var i fistel og ingen av dem ville gå bakerst. Vi ramla skikkelig av sporet når vi kom til en stor myr. (jeg drog Mira av (igjen) og lærte vel egentlig at hunden er hakket flinkere å gå spor enn meg). Vi kom oss på igjen til slutt og Zito og Nina fant slutten. Det regnet stikker og strå og vi var våt til skinnet. Stakkars Mira stod og tutet når vi kom i KO...henne var det bare å få i bilen. Alt i alt lærte jeg mye på denne treningen. Organisering og fordeling. Å tenke på 1000 ting på en gang. Samhold, radiokommunikasjon, Å være bevisst på hvor en er i verden. Det å stå å stampe og ikke finne sporet. Følelesen av håpløshet og det å ville gi opp. Tilogmed hjertebank meldte seg...og ikke minst jeg MÅ stole på hunden min!